Første finklipp

Gin sov hos griffejentene og Berit i natt. De lå i bingen. Det var helt stille hos dem. Eva fikk madrass og sov utenfor bingen. Mona lå i buret i stua. Alle sov godt da jeg la meg.

Morgenrutinen gikk som vanlig. Berit var i farta og prøvde å snike i køen. Gin derimot sto pent og ventet sammen med resten av jentene. Jeg klarte til slutt å få Berit til å vente også. Hun fikk ikke lov til å lage seg en egen rutine ved å følge de andre til sine matkopper selv om hun er søt.

Jeg lot Hilde få gå først til sin matkopp. Jeg ønsker ikke å ha en fast rekkefølge. Gin holdt seg pent bak dørstokken til det ble hans tur. Glup liten herre det er altså. Det er verre med Berit. Hun mener at det er hennes tur hver gang. Det er det IKKE!

Hvilken idiot har dyr på bordet? Midt i alt rotet på spisebordet mitt lå det to pelsdotter da jeg var ferdig med mitt eget morgenstell. Jeg har aldri gitt tillatelse til dette, men både Zelda og Berit er ikke enig med meg. Må få bukt med denne bordplasseringen deres. Får tenke litt på dette.

Hvilken idiot har dyr på bordet?
Hvilken idiot har dyr på bordet?

Jeg hjalp til på Odins bad i dag. Vi badet og klippet en Doodle. Catharina tok grovklippen før vi badet ham. Hun måtte passe butikken også. Da han var ferdig badet satte jeg ham på bordet og blåste (fønet) ham. Da han var tørr stakk Catharina hodet inn og sa: «Da kan du ta finklippen, det klarer du.» Jeg holdt på å få anfall. Jeg tror kjerringa er gal. Jeg har kun klippet mine egne hunder. Gjør jeg feil da så er jo det greit.

Vel, eieren var der og jeg satte igang. Svetten rant og til slutt så jeg nesten ingen ting på grunn av at den rant ned i øynene mine. Stakkars eier, hun måtte jo tro jeg var klin gæærn. De som kjenner meg vil vel si at jeg er det.

Da jeg var ferdig med ryggen og den ene siden kom Catharina tilbake. Det nesten så jeg kastet klippemaskinen på henne, for så å løpe ut døra. Jeg ba henne overta for dette syntes jeg var skummelt. Er det noe jeg har så er det prestasjonsangst og det så det holder.

Doodle trenger også pelsstell
Doodle trenger også pelsstell. En herlig gutt på fem år.
Selvfølgelig fikk han den røde løperen.
Selvfølgelig fikk han den røde løperen.

Kunden var fornøyd så da kan jeg vel ikke annet enn å klage. Både Doodlen, eieren og jeg overlevde. Da ble vel ikke resultatet så galt i hvert fall.

Kveldsrutinen var helt kaotisk. Alle unntagen Gudny prøvde seg ved å sette forbeina over dørstokken. Gin løp inn i bingen og gjorde seg klar til å ta imot matkoppen sin. Berit valset rundt og mente nok at det var blitt for trangt i døra. Hun fikk ikke plass i forreste rekke og måtte et par runder rundt i innerste gangen.

Jeg fikk orden på kaoset og Gin stilte seg bak Eva som lå pent og ventet. Da klarsignalene kom var Gudny, Mango og Gin klar med en gang. Jeg fikk stoppet dem. Så satte jeg igang med min rekkefølge på hvem som fikk klarsignal og ikke. Denne gangen gikk det bra. Til og med Berit og Gin ventet. Gin måtte lete litt etter matkoppen sin da det ble hans tur fordi jeg hadde fjernet burdelene innerst i bingen.

Teppene i sofaen og stolene var vasket og hang til tørk. Siden stolene er uten tepper er de forbudt område. Selvfølgelig hoppet Gin opp i en av stolene. Han visste ikke at det var forbudt. Jeg lempet han over i sofaen og der la han seg sammen med småjentene. Eva lå på gulvet og tygde på et okseøre.

Teppene i stoler og sofaen har blitt vasket og er våte. Ingen hunder i stolene for de har ikke tepper. Dermed samlet alle småhundene seg der. Eva lå på gulvet og tygde på et øre.
Fra venstre: Mango, Berit, Mona, Hilde, Gudny og Gin.

 

Gin ble borte

Gin fikk ligge i senga i natt. Det var tydeligvis noe han likte. Det vanskeligste var å komme seg opp i senga, for han skjønte ikke hvorfor jeg har en kasse liggende ved fotenden. Den er der for at de små skal kunne hoppe opp på den og videre opp i senga av seg selv. Han syntes det var bedre og stå på to ved sengekanten og se stakkarslig ut. Da kunne jeg synes synd på ham og hjelpe ham opp i senga. Jeg falt selvfølgelig for det blikket og hjalp ham.

Gin ber om hjelp.
Gin ber om hjelp.

Da han kom opp i senga la han seg helt inntil kinnet mitt. Jeg la over ham dyna. Der lå han helt stille til det ble for varmt og han endte opp i fotenden. Da jeg våknet var han klar til å stå opp med en gang. For min del kunne vi godt ha drunta til i kveld for så å stå opp da, men Gin var ikke enig i det.

Gin la seg inntil
Gin la seg inntil

Matrutinen gikk over all forventning. Nå visste Gin hvor matkoppen hans sto. Han prøvde seg sammen med Berit og gikk inn i innerste gangen. Jeg føyset begge tilbake til ytterste gangen. Jeg gjorde det samme nå som jeg gjorde igår kveld. Jeg lot Gin gå først, så Mango, Hilde, Gudny, Berit, Mona og Eva til slutt. Eva stakkar vimset rundt i stua, tilbake til kjøkkenet. Da skjønte jeg det. Nok en gang hadde jeg glemt å sette ned matkoppen hennes. Hadde ikke Eva sagt i fra så hadde hun nok sultet ihjel til i dag!

Siden jeg ikke er helt i hundre om dagen ble det kun en skogstur på gjengen. Gin hadde på seg langline for jeg var redd han ville gå tilbake til bilen. Etter hvert skjønte jeg at det ikke ville bli noe problem for han fulgte med oss hele tiden og kom da jeg ropte på ham for å gi godbit.

Gin fulgte oss han
Gin fulgte oss han
Godbitsøk
Godbitsøk

Mango gadd ikke å prøve seg på godbitsøk engang. Hun sto bare og kikket på de andre som var opptatt med å få i seg mest mulig. Tydelig at hun ikke ville nedverdige seg til slikt tull. Det er jo lettere å få dem fra hånda mi.

Mango
Mango

Gin fulgte jentene og meg hele tiden imens vi holdt oss på stien. Jeg tok av ham langlina for dette gikk jo bra. Jeg var veldig glad over at han fulgte oss.

Da jeg ruslet ut i lyngen for å komme meg opp på en liten høyde ville han ikke være med. Jeg tenkte at: «Du kommer sikkert, ingen vil bli etterlatt.» Så feil kan man ta! Jeg så etter ham og så at han sto på stien og kikket etter oss. Så snublet jeg og da jeg kikket opp igjen var han borte. Da sank hjerte helt ned i skoa. Jeg tenkte på de griffene som hadde stukket fra de nye eierne sine og som hadde gått ute i flere dager. Pokker, er det mulig? Jeg løp ned på stien. Panikken slo inn og jeg begynte å løpe frem og tilbake på stien som ei hodeløs høne. Til slutt stoppet jeg opp og begynte og se litt på jentene. De ville i den retningen jeg ikke trodde han hadde løpt, men jeg tenkte at det var lurt å stole på hundene. Jeg så at Eva, Mona, Berit og Gudny «slo». Jeg hadde inget annet valg enn å følge dem. De løp føre med nesa i bakken, så løftet de hodet. Jeg kom hesblesende etter. Nå senket de farta, der sto Gin og luktet på et tre. Han løftet hodet da vi kom og lurte nok på hva i all verden det var for en kommærs vi drev med.

Det er tydelig at han ikke er vant til å passe på hvor menneskene er i forhold til han. Menneskene hadde nok passet på hvor han gikk og ropt på ham om han gikk en annen vei, eller var et stykke unna. (Husk: Dette er noe jeg antar) Dette er grunnen til at jeg er i mot å rope på hundene når jeg er ute og går tur med dem. De skal passe på hvor jeg er og ikke omvendt.

Nå ble langlina satt på. Jeg tok av Berit bjella og satte den på Gin. Så labbet vi videre i den retningen Gin hadde gått. Vi endte opp ved noen hytter. Da snudde vi. Nå ventet jeg bare på en gyllen sjanse til å få gjemt meg. Mango og Hilde kjente lusa på gangen og hver gang jeg prøvde å gjemme meg kom de løpende. Etter første forsøk passet de på meg som en smed. Jeg klarte til slutt å få gjemt meg bak et tre da gjengen løp rundt en sving. Jeg lå bak treet og var helt stille. Jeg turte nesten ikke puste. De første som kom var Mango og Hilde. Begge fant meg med en gang. Så kom Eva trampene både på meg og under meg. Deretter kom Berit, Gudny og Mona. Gin så jeg ikke i det hele tatt, men jeg hørte bjella. Jeg ventet. Nå syntes jeg at bjellelyden ble svakere. Jeg skulle akkurat til å rope da Gin kom trippende på stien. Han kikket på jentene og forsto ikke helt hva alt oppstyret betydde. Da han så meg var han fornøyd og snudde for å fortsette på sin utforsking av stien vi hadde funnet. Jeg ropte: «Godteri», alle jentene kom stormende. Jeg sa navnet til Eva og hun fikk godbit, så sa jeg Mango og stappet i henne en godbit, Slik fortsatte jeg. Jeg overså Gin totalt. Han hadde stoppet, men sto et stykke unna. Han fulgte nøye med på hva jeg gjorde. Da han oppdaget at det var godteri på gang kom han løpende. Da var det ikke trav som gjaldt lengre. Jeg sa navnet hans og han fikk godteri han også.

Vi fortsatte turen vår. Gin med langline og bjelle. Da stien delte seg i to gikk Gin, Mona og Berit til høyre. Jeg gikk til venstre uten å si noe. Jeg hørte bjella så jeg var ikke engstelig denne gangen. Eva, Mango, Gudny, Hilde og jeg hadde vel kommet oss femti meter forbi krysset da Berit og Mona kom løpende. Det gjorde bjellelyden også. Gin løp, han skulle ikke bli igjen nei. Det funket. JIPPIIIIIIIIIiiiiiiiiii

Gin har ikke noe problem med balansen.
Gin hadde ikke noe problem med balansen.
Nå ble langlina brukt
Nå ble langlina brukt
Det føles litt som å ha kommet tilbake i tid.
Det føles litt som å ha kommet tilbake i tid.

Eva fant noe å rulle seg i. Det var ikke menneskemøkk, bare slik at du vet det.

Eva må rulle seg
Eva må rulle seg

Kveldsrutinen var det så, som så med. Gin, Berit og Mango måtte inn i den innerste gangen. Eva måtte over med forbeina. Jeg føyset alle tilbake i ytterste gangen. Alle jentene sto bak dørstokken da jeg satte ut matkoppene. Du kan jo gjette hvor Gin var. Han var i bingen. Jeg føyset ham tilbake til utgangspunktet. Først ba jeg Gudny gå til sin matkopp, så var det Hilde sin tur og deretter Berit, Mona, Eva, Mango og til sist Gin.

Pippetrening ble det også. Jeg satt med armen en times tid inne i buret deres imens jeg holdt en godterikolbe i hånda. Ingen av dem turte å gå ned på hånda mi. Vi får se imorgen om de tør da.

 

Gin og jentene.

Da jeg våknet i dag var kroppen slik at jeg slapp å krabbe ut av senga. Det hjalp med smertestillende igår kveld.

Frokostrutinen gikk som vanlig. Berit prøvde seg, jeg sendte henne tilbake. Da matkoppene var satt ned fikk en og en av jentene gå til sin matkopp. Jeg lot jentene sitte med sine matkopper da jeg bare skulle være borte et par timer. Hjalp Catharina litt på Odins bad. Så gikk Fillip og jeg en runde i Gran for å spille PokémonGo. Det klarte vi med glans og nå sitter jeg uten flere Pokeballer.

Fillip på Pokémonjakt
Fillip på Pokémonjakt

Da jeg var ferdig på Pokémonjakt fikk jeg en telefon. En liten firbeint venn, Gin som jeg kjente og har passet før måtte flytte. Da var det bare å sette seg i bilen og kjøre et stykke nordover for å plukke opp gutten. Han er  cirka syv og et halvt år og sort som skyggen og glad som jentene. Dette blir egentlig litt spennende. Nå får jeg se om jentegjengen vil roe seg når han har kommet i hus. Selvfølgelig vil det ikke skje på en dag, men når Gin blir kjent og føler seg hjemme så får vi se om det skjer en forvandling. Da Gin var plukket opp og stappet i buret til en av jentene ble det nøye undersøkt imens jeg startet å kjøre.

Gin undersøker buret han har havnet i.
Gin undersøker buret han har havnet i.

Gin kjenner Mango, Hilde og Gudny. Vi har gått turer sammen og så har jeg passet Gin et par ganger. Nå gikk ferden hjem. Da jeg kom hjem gjorde jeg noe jeg vanligvis ikke gjør når det kommer en ny hund, men siden jeg visste at han har møtt tre av dem tok jeg sjansen.

Jeg slapp løs jentegjengen og lot verandadøra stå åpen. Så gikk jeg og hentet Gin. Jeg gikk inn hageporten med ham. Jeg lot han få et par minutter på å snuse før jeg ropte på jentene. De kom som flere kuler hele gjengen. Da ble Gin litt redd og løp, men han stoppet etter noen meter og der sto han. Jeg stoppet Eva fra å være for frampå. Eva senket raskt halen for ham da hun skjønte hva det var som sto foran henne. En godt voksen hanne. Imens alle snuste på Gin prøvde Berit å skremme ham ved å bjeffe. Mona prøvde også. Det likte ikke Gin. Han løftet så vidt det var på leppa. Han lagde sikkert en dyp brummelyd også, men det hørte jeg ikke da jeg sto for langt unna. Denne gutten er tøff. Det kan jeg si for han fløy ikke på noen for å forsvare seg, han bare sto der. Ja, han hadde halen mellom beina, men det å ikke løpe avgårde i panikk når det kommer en slik rei med bikkjer i mot en, det er det kun tøffe hunder som klarer. Tøffe hunder er hunder som ikke trenger å slåss, bare for å ha sagt det.

Han sto rolig og lot seg bli undersøkt av jentegjengen. Det tok ikke mange minuttene før han fikk gått på do. Litt stresset var han nok for bæsjen hans var litt bløt. Hjertelig velkommen er Gin!

For deg som liker hundespråk har du en flott sjanse nå. I videoen nedenfor får du se støt som ikke er alvorlig, men et forsøk på å skremme. Eva, Berit og Mona prøvde seg på skremselspropaganda helt til de skjønte det sto en voksen hannhund foran dem. Flott bruk av kroppsspråk på møtende hunder som kan misforstås som aggressivitet, men som ikke er det. Følg godt med på: hvor bakpå Eva er med kroppen da hun løp bort for å snuse på Gin, hvordan Eva avreagerer ved å riste seg. Det er flere som rister seg for å avreagere. Halebruken til alle sammen, hvor lyst Berit og Mona bjeffer da de støter mot Gin. Ørene til alle sammen. Dessverre synes ikke leppebruken til Gin i denne filmen. Se godt på hvordan hundene holder hodene mot hverandre. Samt hvordan Gin bruker frambeinet for å dempe jentene når de blir for intensive og hvordan han bruker øynene og kroppen. Hvordan jentene går over i lek. Samt hvordan Gin avreagerer. Jeg lover dere. Dette er en god språkfilm.

Tenk litt på språket til deres hunder og møtende hunder neste gang dere er ute og går med deres firbeinte venner. Jeg elsker å studere kroppsspråk.

Jeg tok med meg gjengen opp til Brovold for en skogstur. Det regnet jeg med at alle hunder likte. Hvor feil kan man ta! Det var greit for Gin da vi gikk på veien, men da vi kom opp til skogkanten og skulle inn i skogen syntes Gin det var på tide å snu og gå tilbake til bilen. Tror han tenkte noe slik som at det å flakse rundt inne i skauen med lyng, mose og i ulendt terreng ikke helt var med i hans «dette liker jeg» register. Det var godt jeg hadde langt bånd på ham ellers hadde han forsvunnet tilbake til bilen og ventet på oss der.

Det å gå fra bilen gikk greit så lenge vi var på veien. Da gikk han føre sammen med jentene.
Det å gå fra bilen gikk greit så lenge vi var på veien. Da gikk han føre sammen med jentene.

Hilde fikk gravd seg et hull. Det så nesten ut som om Mona prøvde å dytte henne ned i det. Berit og Eva ventet på tur for å få luktet og gravd i hullet de også.

Hilde fikk gravd seg et hull.
Hilde fikk gravd seg et hull.

Like før vi entret skogen tok jeg av Gudny blinkelyset og satte det på Gin. Hvis jeg skulle mistet ham ville han synes på lang avstand når det ble mørkt. Det at vi gikk i skauen likte ikke Gin. Han snudde seg stadig for å se seg tilbake. Kanskje han trodde jeg skulle sette ham igjen! Vi gikk vel 150 meter fra bilen og brukte 20 minutter på den strekningen. Gin er god på «sakte mars» når han vil i en annen retning, i hvert fall i dag. Når han blir tryggere sammen med oss blir nok han også en av dem som flakser rundt av glede. Han brukte ikke nesa for å lukte ned i bakken mer enn to ganger på hele turen. Han brukte den for å lukte opp i lufta. Hva han luktet etter vet jeg ikke.

Gin syntes ikke noe om å bli dratt til skogs med en haug med damer.
Gin syntes ikke noe om å bli dratt til skogs med en haug med damer.

Jeg lot Gin bestemme retningen en liten stund, men til slutt ga jeg opp for jeg skjønte at han ikke visste hvilken vei han skulle for å komme seg tilbake til bilen. Det er ikke så rart at han vil tilbake til den. Bilen er det som kan transportere ham tilbake til det gamle hjemmet hans. Han vil komme til å fotfølge meg her hjemme for fordi jeg er linken til det gamle hjemmet. Etter hvert håper jeg han vil fotfølge meg fordi han trives sammen med meg.

Mango har en merkelig greie for seg når vi er i skogen og labber rundt. Da løper hun gjerne og leker med de andre. Når jeg har tatt på henne bånd om det et inne i skogen, på en sti eller ute på en vei da må hun drite. Dette er uten unntak. Det går jo ikke an å drite uten bånd hvis man ikke er i en hage!

Mango
Mango

Da vi kom ned på veien igjen var Gin den lykkeligste turhunden du kunne tenke deg. Da var halen i været og vi kunne nok ha gått mange mil.

Nå var Gin i bånd sammen med jentene på en vei. Til og med Mona gikk foran en liten stund.
Nå var Gin i bånd sammen med jentene på en vei. Til og med Mona gikk foran en liten stund.

Matrutine er noe Gin aldri har vært med på her i huset. Jeg måtte le. Da jeg ba jentene om å gå ut i gangen fulgte Gin på. Han sto veldig fint bak dørstokken som han aldri skulle ha gjort noe annet. «Vel,» tenkte jeg, du skal da få være med på rutinen du også. Det morsomme var at da han gikk over dørstokken og jeg føyste han tilbake bak dørstokken igjen ble han der. Det virket nesten som han hadde gjort dette hundrevis av ganger. Berit prøvde seg ikke. Det var det ingen av de andre som gjorde heller. Jeg ba Gin komme først til sin matskål, så Mango. De fikk mat i bingen. Ingen prøvde å jukse i kveld. Dette er vel den beste matrutinen jeg har hatt på lenge.

Gins første matrutine
Gins første matrutine

Gin sto foran sofaen og kikket på Mango og Hilde. Jeg ba ham komme opp i sofaen. Der la han seg. Han slappet ikke helt av, men han syntes nok det var greit å få ligge der selv om han ikke lå inntil noen av de andre.

Da maten var spist var det på tide å slappe av.
Da maten var spist var det på tide å slappe av.

Da jeg begynte å skrive på bloggen i kveld la Gin seg i buret ved siden av meg.

Gin fant seg et bur.
Gin fant seg et bur.

Jentene gikk og la seg i bingen og Gin ble med dem. Eva ble ikke, hun la seg i en stol i stua.

Da jentene gikk og la seg fulgte Gin etter. I den røde burdelen ligger Gilde og Gudny. Mango i den grå. Gin og Berit på madrassen. Eva fikk ikke plass så hun la seg i stolen i stua.
Da jentene gikk og la seg fulgte Gin etter. I den røde burdelen ligger Gilde og Gudny. Mango i den grå. Gin og Berit på madrassen. Eva fikk ikke plass så hun la seg i stolen i stua.

Jorunn kom ut fra soverommet sitt og da måtte Gin hilse på henne. Han likte min søster. Han skulle ha visst hvor glad han kommer til å bli i henne når han finner ut at hun er flink til å leke.

Jorunn hilste på Gin.
Jorunn hilste på Gin.

Gin fikk selskap av ei til på madrassen. Det var Hilde. Nå var de tre som lå sammen. Mango og Gudny lå sammen i den grå burdelen. Gin sklir visst rett inn hos denne gjengen. Hvis det er som jeg tror så har de savnet en mann på fire bein her.

Så var de tre på madrassen.
Så var de tre på madrassen.

Jeg la inn et teppe til i bingen og lot grinda stå åpen. Da gikk Mona og Eva i bingen og la seg også. Da syntes Gin det var nok. Han har ikke vennet seg til Eva enda og holder litt avstand. Dermed endte han opp på det grønne teppet helt alene. Jeg turte ikke å la dem ligge i bingen alle sammen i natt. Jeg tok Gin med meg på soverommet og lot Berit og Mona ligge i et bur i stua.

Der var hele gjengen samlet.
Der var hele gjengen samlet.

Vondt, vondt og vondt

Matrutinen gikk for så vidt greit selv om jeg ikke klarte å bøye meg nesten da jeg satte ned matkoppene til jentene. Berit prøvde seg kun ved å tjuvtitte da jeg satte ned matkoppene til gjengen. Resten gikk av seg selv. Det var snilt av de firbeinte. Kunne nesten ha gitt dem en klem da de gikk til sine respektive matstasjoner.

I dag var kroppen så vond at det å prøve å gå tur med hundene kunne jeg bare glemme. Det ble rett og slett kun en liten økt i sofaen med apport for Mona, da klarte jeg rett og slett ikke flere økter. Mona skjønte forresten ikke noe av det jeg prøvde å få henne til å gjøre. Så alt i alt gikk treningen dritt og det skjønte jeg hvorfor. Jeg hadde et rart kropsspråk på grunn av smertene og da reagerte Mona negativt på det. Hun skjønte rett og slett ikke hva jeg mente. Hun plukket gjenstanden kun tre ganger av fire forsøk og slapp den for jeg klarte å ta gjenstanden. Vi får ta det igjen litt seinere når kroppen er bedre. Jeg ga meg imens leken var god og jeg fikk rost henne opp i skyene ved å klappe i hendene. Da vet nemlig Mona at hun har vært ekstra flink. Jeg syntes hun var veldig flink selv om kroppsspråket mitt var litt rart.

Matrutinen for kveldsmaten gikk ikke like bra som i dag tidlig. Alle måtte over med forbeina for å se hva jeg drev på med på kjøkkenet der jeg okket og stønnet for hver gang jeg fylte en matskål. Må bøye meg skjønner dere og det var ikke så lett i dag. Matmoren, altså jeg har jo ikke lov til å lage slike lyder.

 

Uten hund og pippetrening

I dag var det vanskelig å komme seg ut av senga. Smertene er store og jeg visste at det ville ta tid å gå seg til. Grunnen til at de er så store i dag er at jeg frøs veldig da jeg var på pub i går kveld. Var hjemme ved 24-tiden. Sov i hele natt. og det var ikke vondt.

Matrutinen gikk for så vidt greit, men Berit må prøve seg atter en gang. Jeg slapp med et tilsnakk mot henne. Det var jo en suksess i seg selv. Det rare var at alle klumpet seg sammen. Det har de ikke gjort før. Har ingen idé om hvorfor.

Jentene klumpet seg sammen.
Jentene klumpet seg sammen. Fra venstre bak: Mango, Mona, Gudny og Eva. Foran fra venstre: Hilde og Berit.

 

Jentene ble hjemme da Roy Are (min sønn), Tallulah og Lexi (mine barnebarn) og jeg besøkte min mor og hennes mann. Det er en stund siden jeg har hatt små barn selv og hadde glemt at det var lurt å planlegge litt. Heldigvis hadde Roy Are og Lotte (mamma til mine barnebarn) gjort en god jobb. Tallulah og Lexi hadde med mat på turen. Vi var innom en butikk og kjøpte drikke og bananer. Jammen var det bra at Roy Are var så fremsynt. Da vi hadde kjørt et kvarter var det på tide med mat. Etter maten fikk de en banan hver. Tallulah orket ikke hele sin så jeg spiste resten. Dermed orket ikke yngste frøkna Lexi heller resten av sin banan så jeg spiste resten av den også.

Vi kjørte og kjørte, så var det på tide med mere mat. Tallulah orket ikke banan, men Lexi orket. Det vil si, bare halvparten. Jeg spiste resten, man skal jo ikke kaste mat! Da jeg hadde svelget den siste biten med banan er jeg sikkert på at jeg smakte banan gjennom øra. Banan er nemlig noe man ikke eter og eter uten at det straffer seg.

Da vi kom frem ble det servert saft, kaffe, te og kaker. Lexi spiste omtrent halvparten av kakefatet, Tallulah litt mindre og vi andre fikk smakebiter av det de små ikke orket. Kjente på meg at søtt ikke var det jeg higet etter på daværende tidspunkt.

Alt må undersøkes når man er liten.
Alt må undersøkes når man er liten.
Katter er topp. Det synes i hvert fall Lexi.
Katter er topp. Det synes i hvert fall Lexi. Hun valgte en kattebamse å leke med.
Denne gangen fikk Lexi kun en halv banan. Veldig bra for magen min.
Denne gangen fikk Lexi kun en halv banan. Veldig bra for magen min.
Tallulah var veldig fornøyd over å få banan med skall å holde i.
Tallulah var veldig fornøyd over å få banan med skall å holde i.
Lexi kunne godt dele.
Lexi kunne godt dele.
Mamma
Mamma
Reidar
Reidar

 

Mamma og Reidar syntes det var koselig å få besøk av livlige små troll. Underholdning hadde vi alle sammen. Det var ikke alltid like lett å høre hva vi sa til hverandre på grunn av støynivået til de små.

 

 

 

 

 

 

Vi fant en god gammeldags gådokke. Den syntes Tallulah var skummel, men Lexi var på med en gang. Da Lexi turte, turte også Tallulah. Det som var skummelt var at beina leet seg av seg selv når man leide dokka. Det var lang utprøvning av den dokka altså.

Tallulah, dokka og Lexi.
Tallulah, dokka og Lexi.

Vi fant en litt mindre dokke også med flott fin kjole. Den likte Lexi godt.

Lexi og dokka med fin kjole.
Lexi og dokka med fin kjole.
Venter på far
Venter på far
Jeg vet ikke helt hva Roy Are og Tallulah driver med ute på verandaen. Kanskje det er karate eller linedans.
Jeg vet ikke helt hva Roy Are og Tallulah driver med ute på verandaen. Kanskje det er karate eller linedans.

Så var besøkstiden var over og vi dro hjem. Jeg med tre av den yngre generasjon som sovnet om trent før de kom inn i bilen.

Da jeg kom hjem ble firbeinte luftet og kroppen min trengte en hvil. Jeg satte meg ned i sofaen med prosjekt fugletemming. Klarte endelig å feste burpinnene deres ordentlig slik at de har flere å sitte på. Så fant jeg frem noe jeg vet de liker og holdet det i handa inne i buret deres. Slik satt imens jeg så film. Enden på visa var at den hvite pippen turte å sette seg på vannkoppen imens den andre hang på burveggen. Jeg satt vel slik i omtrent en time uten å lee handa. Da var treningsøkten med dem over. Den første kvelden de var her turte de å spise av matkoppen sin imens jeg satt ved siden av buret.

 

Sukk hjerte, men brist ikke

Jeg lot Eva ligge inne hos meg i natt. Det var koselig det, men å dele plass var tydeligvis ikke Evas sterkeste side. Hun lå med beina inn mot veggen og det var klin i hampen å få fløtta på dyret. Det eneste som skjedde var at hun ga fra seg et par gryntelyder. Jeg fant ut at jeg er god til å balansere liggende på en sengekant med det resultatet at jeg har litt vondt i høyre side.

Eva hadde akkurat lagt seg så hun har ikke kommet til stadiet hvor hun overtar nesten hele senga mi.
Eva hadde akkurat lagt seg. På bildet har hun ikke kommet til det stadiet hvor hun overtok nesten hele senga mi.

Matrutinen var helt på trynet. Eva, Mona, Mango, Gudny og Berit prøvde seg imens jeg lagde i stand maten deres.  Jeg føyset dem tilbake utallige ganger før de ble i ytterste gangen. Hilde var rene drømmen, hun satt pent og ventet. Ingen av dem trenger å sitte bare for å ha sagt det, de skal kun holde seg bak dørstokken til ytterste gangen. Hilde satt til og med rolig da jeg føyset de andre tilbake til «ytterst».

Da jeg endelig kunne be Mango gå i bingen, fulgte Berit glad og fornøyd med henne bort til Mangos matskål for så å gå ut av bingen og tilbake til ytterste gangen. Berit var stolt som hane da hun spankulerte forbi meg og tilbake til utgangspunket. Hva pokker skjer nå da? Jeg ble så fortumla at jeg glemte helt å kjefte på henne.

Jeg sa: «Vær så god,» til Hilde. Berit fulgte på og viste Hilde til matkoppen hennes. Så spankulerte Berit stolt tilbake til ytterste gangen, som den største selvfølgelighet. Jeg begynte å le. Hva søtten gjør man? Jeg burde ha stoppet henne. Den minen av selvfølgelighet har jeg ikke sett på Berit før.

Mona var siste jente ut før Berit. Mona fikk klarsignalet og Berit fulgte henne. Så travet Berit glad og fornøyd tilbake til ytterste gangen. Det var jo hennes tur nå. Hun ventet pent bak dørstokken på sitt klarsignal. Det fikk hun og en mer perfekt matrutine har jeg ikke hatt på henne. Da hun fikk klarsignalet reiset hun seg rolig opp og gikk pent inn i buret til sin matkopp.

Hva fanken skjedde? Det er ikke hennes oppgave å følge de andre til matkoppen, det er min! Jeg klarte ikke å kjefte på henne. Hun gjorde dette med den største selvfølgelighet. Berit var i hvert fall fornøyd med seg selv.

Hun var jo så søt. Jeg vet at det udyret tvinner meg rundt lillefingeren. Hvordan skal man kunne bli sint på en 2,9 kg ulldott som travet forbi deg sammen med en hund, for så å få avlevere hunden ved matkoppen?

Akkurat nå ……….hva i granskauen gjør jeg?…..det er jo ikke en ønsket handling, men…….hun er jo så søt. «Barbro», ville jeg sagt om jeg var en instruktør for meg selv. Du får en drittbikkje hvis du ikke korrigerer uønsket adferd. Kremt, det er jo det som er riktig! Man må korrigere når hundene gjør feil ellers vil de aldri lære. De må også få lov til å feile slik at vi kan rette på dem.

Det kan se ut som om jentene har kommet til et stadie som jeg kaller «Frustrasjonsstadiet» når det gjelder innlæring. Det vil si at de begynner å surre med det de har lært. Blander litt øvelser etc. På dette stadiet er det viktig å være konsekvent og å ikke gi opp. Husk at det skal være koselig å trene hund. Blir du sinna, stopp treningen og finn på noe annet. Fortsett treningen når du er klar for det igjen. Jeg burde huske denne setningen!

Var innom Catharina på jobb i Gran og hjalp henne med litt rengjøring av burene. Har mekket litt på bilen min, men rakk ikke så mange timene da jeg var bedt i bursdag til Klovnen Silja. Jeg skal ikke si damens alder for det ville være uhøflig. Vi spiste en god middag på en restaurant på Gran og så dro vi på pub i Brandbu. Jammen var det mye folk ute for det viste seg å være oktoberfest. Noen av dem burde vel hatt gåstol på grunn av alder imens andre burde hatt gå stol på grunn av helt andre ting, som for eksempel alkohol.

Det er litt sært å se et av verdens mest kjente byggverk ligge sidelengs på veggen.
Det er litt sært å se et av verdens mest kjente byggverk ligge sidelengs på veggen.

Hundene fikk mat før jeg dro ut på fest. Da var jeg spent på om Berit ville gjøre det samme igjen. Nei da, ikke denne gangen. Vi var tilbake til samme stadiet som før. Bortsett i fra at alle ville gå før de fikk lov. SUKK HJERTE, MEN BRIST IKKE.

To nye venner og Mona har fått ny eier

I natt fikk Ville Fart og Zelda sove på soverommet mitt. Ja da, jeg vet det var en dum idé. Zelda åpnet vinduet da klokka var 03:12 og Ville Fart ble med henne ut. De måtte nok bare på et pent sted ute i hagen og ordne noen forretninger. Jeg våknet av at jeg frøs et par timer senere og da lå begge opp på dyna mi. Da det var tid for å stå opp hadde ikke Ville Fart lyst til det. Hun la seg over på ryggen og prøvde å gjøre seg så deilig som mulig for å slippe og gå ut av soverommet.

Ville Fart smisker for å slippe og stå opp.
Ville Fart smisker for å slippe og stå opp.

Var innom Buddy på Gran en tur og da fikk jeg med meg to små nye venner som jeg skal prøve å hjelpe litt. Det jeg skal prøve på er å få temmet dem før de selges. Jeg har aldri temmet to på en gang, så dette kan bli et spennende prosjekt. De har ikke stort bur på nåværende tidspunkt og det er med vilje.

Det vil være lettere for meg å bære dem med meg inn på kjøkkenet når jeg lager mat. Rett og slette ta dem med meg der jeg er i huset. Det vil også være lettere for dem å vende seg til at jeg har hendene mine inne i buret deres. Jeg kommer ikke til å ta etter dem, bare holde hendene rolig i buret. De vil også få en kopp med forskjellig frukt i slik at de vender seg til frukt som jeg kan dele opp og bruke som godbiter etter hvert. Nå står de på spisebordet ved siden av PCen min slik at de blir vant til meg når jeg sitter og skriver. Zelda og Ville Fart er vant til papegøyer og prøver seg ikke på dem. De har bare lagt seg ved siden av buret for å hvile. Ikke ble Nymfeparkittene redde heller. Ikke for meg, eller kattene. Hundene er de litt mer skeptiske til. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dem enda. Har du noe forslag?

To nye venner.
To nye venner.

Vibeke og jeg hadde avtalt sopptur i dag. Vi var på valpekurset igår. Hun har to Rhodesian Ridgebacker. De heter Elvis og Maya. Maya er 4,5 måneder og Elvis er vel et par år. Maya møtte mine hunder for første gang igår. Da fikk hun så vidt hilse på Mango. Hun har aldri gått tur sammen med jentene før.

Maya synes at hundene mine var litt rare.
Maya syntes at hundene mine var litt rare.

Elvis var litt overlegen. Sånt styr disse småjentene lagde kunne han godt styre seg for. Det var bedre å gå først i køen og sjekke om han rakk å spise all hestemøkka før de andre rakk frem. Min elsker også hestemøkk. Grøss!

Først i køen ligger Elvis, så Eva, Mona, Gudny, Mango og Hilde.
Først i køen ligger Elvis, så Eva, Mona, Gudny, Mango og Hilde.

Stakkars Maya! Mona satte igang med et race og Maya fulgte på. Det Maya ikke var klar over var hvor raskt en Bolonka kan snu. Det fikk Maya merke da vi kom opp i skogen. Det løp på en sti og så bråsnudde Mona, da stupte Maya kråke. Det er ikke lett å ha en kropp som ikke klarer å holde styre på fire lange bein. Hun er jo tross alt bare 4,5 måneder. Jeg klarte ikke å la være å le. Det som irriterer meg er at jeg ikke fikk filmet det.

Maya og Mona fant tonen.
Maya og Mona fant tonen.
Maya prøvde å stoppe hele gjengen. Det er jo lettere å mobbe dem når det er på et sted.
Maya prøvde å stoppe hele gjengen. Det er jo lettere å mobbe dem når det er på et sted.
Vi fant Traktkantarell, noen får Kantareller og en matriske.
Vi fant Traktkantarell, noen får Kantareller og en Matriske.
Litt balansetrening for dessa som er små. Fra venstre: Hilde, Gudny, Berit og Mona.
Litt balansetrening for dessa som er små. Fra venstre: Hilde, Gudny, Berit og Mona.
Jeg elsker små bekkefar. Tenkt å hatt en slik i hagen.
Jeg elsker små bekkefar. Tenkt å hatt en slik i hagen.

Eva og Maya fant også tonen etter hvert. For et race det ble. Jeg prøvde å filme dem. Jeg lurer på om Vibeke har misforstått noe. Maya er da vitterligen ingen bjelleku, men Maya lyder som en når hun løper rundt.

Da vi var ferdige i skogen gikk turen til Hønefoss. Jeg har hatt kontakt med en dame som bor i Bergen angående Mona. Veronika heter hun. Hun kom fra Bergen i dag for å besøke sin sønn. Hun skal på ferie og blir borte i fjorten dager. Vi var blitt enige om at hun skulle møte Mona og så fikk hun tenke på om hun likte henne imens hun var på ferie. Og bestemme seg når hun kom tilbake. Hun var allerede bestemt hvis Mona ikke var redd henne.

Før jeg møtte dem tok jeg en runde i Hønefoss med jentene. Tenkte jeg kunne spille litt Pokemon Go. Kan love dere at det er en dårlig idé med seks hunder i bånd som egentlig vil i alle retninger på en gang når man stopper. Selvfølgelig med mine bein som midtstolpe når det gjaldt båndene. Jeg kom ut av tellingen på antall runder de klarte å gå rundt meg imens jeg holdt i båndene. Det å komme seg ut av båndene er heller ikke lett.

Jeg satte alle jentene i bilen utenom Mango og Mona da tiden for møtet med Veronika og sønnen skulle finne sted. Jeg advarte Monika på forhånd om at jeg ikke kom til å korrigere Mona slik at hun fikk se hvordan Mona oppførte seg.

Jeg oppdaget Veronika og sønnen med en gang de kom. Mango kom med et par boff og travet rett bort til dem og hilste. Mona var helt stille og gikk rett bort hun også. Altså, ikke en lyd kom fra Mona. Mona likte Veronika og sønnen. Nå skulle jeg liksom vise hvor mye Mona bjeffer og så kom hun ikke med en lyd.

Vi pratet sammen en god stund og den som ga lyd i fra seg var Mango. Mona oppførte seg helt eksemplarisk. Veronika fikk løfte henne uten problemer. Tydelig at kjemien dem imellom var bra. For å være ærlig var jeg mildt sagt sjokkert over hvor pent Mona KAN oppføre seg.

Mona og Veronika
Mona og Veronika

Jeg sa alt det gale som var og sa at hun bare kunne spørre om hun lurte på noe. Men det gjorde hun ikke. Jeg hadde jo skrevet en ganske utfyllende annonse.

Nå har Mona togbillett til Bergen om fjorten dag. Når jeg tenker på det, så renner tårene litt her jeg sitter, men jeg vet at dette er til det beste for Mona. Uansett, så vet jeg at jeg får se henne igjen.

Tusen takk Veronika for at du vil ha Mona. Hun er et fantastisk lite vesen som trenger et elskelig hjem og jeg er utrolig glad for at du vil gå kurs med henne.

Matrutinen i kveld så ut til å gå veldig bra helt til jeg tok i første matskålen. Jorunn lagde mat og Mango var helt overbevist om at hvis hun sto ved hennes bein så ville hun få bedre mat enn det jeg serverte. Gudny måtte se etter hvor Mango gikk hen. Berit måtte sjekke hva Gudny skulle og Mona sto bare midt i gangen og lurte på hvorfor alle de andre ville inn på kjøkkenet. Selv Eva lot forbeina stige pent og rolig over dørstokken. Hilde var den som satt og ventet. Jeg føyset hele gjengen tilbake før jeg fortsatte med maten deres. Jeg fikk da satt ut matskålene til slutt uten for mange avbrytelser. I kveld føltes litt som om ingen av dem hadde vært med på matrutinen i det hele tatt.

Gode og dårlige nyheter

Første gang jeg våknet i natt var klokken 02:15 av et mareritt. Jeg drømte om Catharina. I drømmen skulle hun absolutt ha en kvelerslange rundt livet for å mate katt-, papegøye- og kaninunger. Jeg var fly forbannet på henne da jeg våknet. Klarte å sovne etter en time med stirring opp i taket.

Våknet søren i meg en gang til da var klokka 04:25 og denne gangen var det Zelda som lå og malte i senga mi. At en katt kan male så høyt hadde jeg ikke trodd. Hun ble kastet ut og da kom jammen i meg Ville Fart inn på soverommet. Hun ble også kastet ut. Jeg endte opp med å lese og sovnet ikke før halv sju. Våknet søren i meg ikke før 10.

Jentene ble luftet og så satte jeg i gang med matrutinen. Stakkars Ville Fart. Hun skjønte ikke hvorfor alle hundene måtte være i den ytterste gangen samtidig med henne da hun ville ut.

Ville Fart ble ufrivillig med i matrutinen i dag.
Ville Fart ble ufrivillig med i matrutinen i dag.

Zelda ville også gjerne ut, men hun ville ikke hoppe ned til hundene. Hun så egentlig bare litt forarget ut over at de sto i veien.

Zelda så litt forarget ut.
Zelda så litt forarget ut.
Mona og Gudny måtte hvile litt etter maten. Valget var selvfølgelig det minste buret jeg har.
Mona og Gudny måtte hvile litt etter maten. Valget var selvfølgelig det minste buret jeg hadde.

Da jeg  kom frem til Frøistad ringte mobilen min og den beskjeden jeg da fikk har jeg ikke klart å ta inn over meg enda. Et nært familiemedlem hadde fått kreft. Jeg turte ikke tenkte på det og fant ut at jeg ville trene hundene litt før jeg dro videre.

I dag fikk jeg lurt meg inn i et valpekurs som forstyrrelse. Jentene og jeg har trent på bilrutiner, noe jeg har skrevet om før. De får ikke lov å gå ut av bilburene før de får beskjed om det. Siden jeg var i blant mange ukjente hunder bestemte jeg meg for at tiden for eksamen var kommet. Jeg klarte å få på alle jentene bånd imens jeg lot burdørene deres stå åpne. Jeg lot Mona få lov til å komme ut. Litt stolt snur jeg meg mot instruktøren og spør: «Dette var vel bra?» Jeg hadde ikke før fått sagt det før Eva var ute av bilen og løp bort til en av valpene. Berit, Gudny og Mango hoppet også ut. Hilde var den som satt igjen. Jeg kjente at den stoltheten jeg hadde hatt for 30 sekunder siden ble dratt ned i dass. Instruktøren tok tak i Eva imens jeg fanget inn de andre inklusiv Mona som jeg hadde mistet båndet til i forflippelsen.

Hilde synes det er kjedelig å vente til det blir hennes treningsøkt.
Hilde synes det er kjedelig å vente til det blir hennes treningsøkt.
Hilde klarte balansetreningen bra.
Hilde klarte balansetreningen bra.
Mango klarte "Sitt, på plass" nesten bra i dag. Jeg rakk å ta dette bildet.
Mango klarte «Sitt, på plass» nesten bra i dag. Jeg rakk å ta dette bildet.

Vi ble med på kontakttrening ved at vi skulle gå i mellom de andre hundene. Vi fikk lov å være med. Det var koselig gjort av instruktøren. Valpene var utrolig flinke selv om hundene og jeg valset midt i blant dem. Jeg hadde som vanlig seks damer å holde styr på. Det var absolutt ikke lett å gå i mellom de andre. Men vi kom da igjennom det med litt av æren i behold. Rhodesian Ridgebackvalpene heter Nestor, Maya og Adele. Det var også en voksen Ridge der, men henne vet jeg dessverre ikke navnet på, pluss en ung Ridgehanne som heter Elvis.

Jeg var invitert opp til min eksmann og dama hans. Ungene kom også så vi hadde noen fine timer sammen. Da fikk jeg vite at den bilen jeg hadde hentet i Askim var min bursdagsgave. Kjenner at tårene triller i skrivende stund av takknemlighet til mine barn. De skulle visst hvor glad jeg var og er i dem uten at de hadde gitt meg en bil.

Matrutinen i kveld gikk ikke bra. Bare kaos. Jeg skjønte hvorfor og det var på grunn av telefonen jeg mottok tidligere i dag. Jeg fikk stoppet dem og fulgte rutinen. I skrivende stund ligger et par av jentene og gnager på okseører imens de andre sover.

Lord Morten må nok dø

I dag gikk det som vanlig under frokostrutinen. Berit prøvde seg, men ble føyset tilbake. Til slutt sto hun igjen alene da alle de andre var bedt om å gå til sine matstasjoner. Da jeg ropte på henne løp hun glad og fornøyd inn i buret og luktet på maten. Den var iblandet våtfor med fiskesmak. Gudny og Mona orket ikke å spise opp all maten sin. De andre matskålene var tomme.

Planen for dagen var å gå spor. Det vil si det var planen helt til jeg kom på at Astrid sendte meg melding og fortalte at jeg hadde glemt igjen en lilla sele. Jeg kastet meg ut i bilen for å sjekke. Selen til Eva var ikke der. Jeg hadde ikke lyst til å begynne med spor på henne uten sele. Jeg hadde også glemt igjen laderledningen til mobilen min. Sitter det ikke fast på kroppen min glemmer jeg det.

Vel, nye planer ble lagt. Jeg bestemte meg for å kjøre ned til Mjøndalen og hente selen og laderledningen. Vi kunne jo bare gå noen runder i Drammen så fikk vi trent på bymiljø jentene og jeg. God idé, tenkt så gjort.

Mona og Berit ble gredd og så fikk alle jentene klørne klippet. Alle var flinke bortsett i fra Gudny. Hun har utrolig lange bein når det gjelder å prøve og slippe unne kloklippingen. Ble ferdig med henne også. Så nå er de klare for Drammenstur.

Jeg hadde kjøpt en pose med Frolic som jeg tenkte jeg kunne bruke som godbiter til jentene. Men hvor i all verden hadde jeg lagt den? Jeg lette og jeg lette. Mobilen hadde jeg satt i laderen så den skulle være fulladet og klar for å brukes til fotografering på Drammensturen. Jeg kikket i bilen, på soverommet, kjøkkenet, til og med på badet letter jeg etter den fordømte posen. Borte vekk var den. Vel da hadde jeg sikkert lagt den igjen hos Astrid også.

Bilrutinen satt som et skudd i dag selv om bilen ikke sto parkert der den pleier. Endelig noe bra i hvert fall og en bra start på hundedagen. Treningsvesten min klarte jeg å huske på. Så var det mobilen da. Hvor i granskauen var den? Jeg hadde da vitterligen satt den i laderen, men nei, der var den ikke. Da jeg skulle legge fra meg noen kvitteringer i permen fant jeg mobilen. Hvorfor jeg la den der og ikke satte den i laderen aner jeg ikke. Men jeg fant den i hvert fall.

Tekoppen min var full og så var det bare å kjøre av gårde. Vi kom oss nedover. Var innom et par steder for å gjøre et par ærender. Så bestemte jeg meg for å reise bortom en butikk som hadde godbiter laget av lam og ris. Dette ville være en ny smak for jentene og dermed mer interessant enn om jeg hadde brukt en gammel smak. Som sagt så gjort.

Det var kø på veien og i kø liker jeg å ligge et stykke bak bilen foran. Denne gangen var det lykke at jeg gjorde det. Plutselig sto køen og jeg høgg bremsene i bånn og sto på fire stive imens det skrek i gummi og asfalt. Jeg så bilen foran meg nærmet seg før jeg stoppet. «Gud skje lov og takk», rakk jeg å tenke før  det smalt.

Jeg kikket på bilen foran og lurte på om jeg hadde truffet den. Nei, det hadde jeg ikke. Da gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Jeg snudde meg får å sjekke hundene. Alle satt klistret i burveggene bortsett i fra Eva som lå klistret i burveggen sin. Ingen av dem fikk panikk. Eva leet så vidt det var på ørene og syntes nok jeg kunne stoppet på en bedre måte. Mango sendte meg et blikk som sa at det ikke var pent av meg å slenge henne i burveggen. Hun lurte nok på hvordan jeg hadde klart det siden jeg satt foran i bilen.

Ingen bur hadde flyttet seg eller slått seg sammen. Godt de er festet på en ordentlig måte og at jeg har tvunnet stropp rundt for og bakveggene på burene slik at de ikke kan slå seg sammen. Ingen hunder var skadet.  Bare lekekasse deres som var veltet. Da kikker jeg i speilet og det jeg fikk se var en mann som satt og vinglet sidelengs i førersetet på bilen bak. Jeg måtte svelge litt før jeg turte å gå ut av bilen for å sjekke hvordan det sto til med ham. Da jeg nærmet meg bilen hans lukket han ikke opp vinduet. Han bare så på meg. Jeg måtte spørre tre ganger om alt var iorden med ham før han åpnet vinduet på en gløtt. Da åpnet han vinduet helt. Han var nok litt i sjokk. «Unnskyld,» var det første han sa og så sa han: «Det var ikke meningen.» Jeg ble helt paff, hvem kjører inn i baken på bilen foran med vilje?

Fikke en god smell. Vi måtte skjære av den delen som ligger på bakken for at jeg skulle kunne få skjørt. Man kan åpne bakluka, men ikke den vil ikke låses når jeg lukker den.
Fikke en god smell. Vi måtte skjære av den delen som ligger på bakken for at jeg skulle kunne få skjørt. Man kan åpne bakluka, men ikke den vil ikke låses når jeg lukker den.

Vi ble enige om å kjøre inn på en parkeringsplassen ved en butikk å skrive skademelding. Vi kunne heldigvis både spøke og le begge to da vi skrev den. Begge var like skjelvne i knea og litt problemer med å skrive hadde vi, men vi kom da til mål. Jeg har en gammel bil så det var verre for ham som hadde en nesten ny bil. Jeg må innrømme at jeg syntes veldig synd på ham.

Da vi var ferdige med å skrive kom det en kar bort til oss. «Faen, jeg har bulka,» sier han og så ser han på mannen som har kjørt på bilen min. «det har visst du og,» sier han i neste øyeblikk og så går han bort til et par biler som har parkert et lite stykke bortenfor. Karen var mest fortvilet over bilen sin. Han hadde bulket med en eldre dame.

Da sa jeg til mannen jeg hadde truffet at kom det flere nå så fikk vi stå klar med kaffen. Da lo han godt.

Problemet mitt nå var at jeg ikke kunne kjøre bilen med støtfangeren stående opp og ut fra bilsiden. Jeg prøvde å brekke den av, men det gikk ikke. Mannen ringte etter faren sin som kom med en sag. Jeg har aldri mekket bil med sag før så dette var første gangen for meg. Vi fikk sagd av støtfangeren slik at ingen deler sto ut og jeg kunne kjøre videre. Mannen som hadde kjørt inn i min bil måtte vente på Falken.

Turen i Drammen ble ikke noe av. Jeg kjørte rett bort til Astrid. Jeg var veldig spent på om jeg fikk opp bakluka for den var trykket pent inn og hadde fått en ekstra bøy. Det gikk heldigvis bra og jeg luftet jentene pluss hundene til Astrid. Alle fikk gått på do. Da Astrid kom fikk jeg servert middag, laks, NAM. Jeg fikk laderledningen. Selen hadde hun lagt i bilen.

Elma, moren til Mango fylte fjorten år i dag. Bursdagsgaven hennes var ost, noe hun elsker. Jeg elsker Elma, hadde jeg kunner klone henne og vært sikker på at gemyttet ble det samme hadde jeg gjort det på minuttet. Hun er bare så herlig.

Elma, fjorten år i dag. Den ble feiret med en liten bit av Jarlsbergost.
Elma, fjorten år i dag. Den ble feiret med en liten bit av Jarlsbergost.
Et bilde av Elma fra hennes glansdager i utstillingsringen. Multi CH Leo Belgicus Well Marked.
Et bilde av Elma fra hennes glansdager i utstillingsringen. Multi CH Leo Belgicus Well Marked.

Etter en stund måtte jeg reise opp igjen. Følte litt på at jeg skulle ønske jeg kunne kjørt helikopter selv om jeg har flyskrekk. Dette på grunn av lengden på kjøreturen. Jeg fikk lesset inn alle hundene. Da jeg satte Mona på plass i buret sitt oppdaget jeg selen til Eva. Den hadde ligget under lekekassen til jentene hele tiden. Selen Astrid trodde var min var ikke det. Den fikk Astrid tilbake.

Det er ikke alltid like lett for Hilde å se noe når man bærer på et okseøre.
Det er ikke alltid like lett for Hilde å se noe når man bærer på et okseøre.

Da vi kom hjem ble matrutinen satt i gang. Frolicen som jeg hadde lett etter lå i fordunken til Eva.

Under matrutinen denne gangen prøvde ikke Berit å gå inn i stua. Hun gikk over dørstokken, men stoppet og sto der. Jeg føyset henne tilbake, for det er bak dørstokken hun skulle være. Da de var ferdige med å spise luftet jeg Mona, Gudny og Eva først. Så lot jeg Hilde og Mango få gå ut. Til slutt luftet jeg Berit og Mona fikk en ekstra luftetur etter maten.

Av erfaring vet jeg at jeg ikke må legge planer, de går som regel i vasken. Regelen var ikke uten unntak i dag heller. Vel planen for imorgen er å gå spor. HAHAHA

Jeg tror at siden bilen min Lord Morten er så gammel som han er, 1999 modell så må han nok dø. For det vil bli for dyrt å reparere skaden han fikk i dag. Et godt gammelt fremkomstmiddel har han vært. Skal ikke klage på det.

Hvor er Berit?

Det er ikke alle som har veloppdragne hunder som ikke ødelegger, men jeg hadde fått hetta hadde jeg hatt en som ødela sofaen min. De får nøye seg med skoa.

Vel dagen min startet ikke så bra den heller. Jeg våknet halv fem av at den ene fruene Ville Fart mjauet utenfor soveromsvinduet. Den fruen gir seg ikke så det var bare å bite i det sure eplet og stå opp for å slippe henne inn.

Jentene ble veldig glad for selskap selv om de ikke var i stå opp modus enda.

Da jeg våknet av alarmen noen timer senere ville jeg drunte litt under dyna før jeg sto opp så jeg satte på P4 på mobilen. Sovnet til P4 og våknet en time før jeg skulle være på Odins bad.

Kastet meg ut av senga, slengte på meg morgenkåpa og fikk hundene ut. Det å få stresset dem ned nå, rakk jeg ikke. Jeg fikk ordnet meg og  gjorde istand maten deres imens de var ute. Da hørte jeg hyl og skrik på verandaen. Jeg skjønte med en gang hva som var på ferde. Det var Mona og Berit som var i ferd med å gjøre et forsøk på å drepe Hilde. Hilde haltet på venstre forbein. Det holdt altså med en travel morgen så sa det pang.

Hilde fikk en klemskade og får nå MetaCam (smertestillende). Gudny og Hilde ble med til Odins bad.

Det er ikke alle som liker å dusje, men snill var han uansett.
Det er ikke alle som liker å dusje, men snill var han uansett.

Da jeg hjalp til med å bade en hund i dag etter at den var klippet oppdaget jeg et fint mønster på ryggen dens.

Ser dere hunden? For meg ser det ut som en schæfer i et sort/hvitt bilde.
Ser dere hunden? For meg ser det ut som en schæfer i et sort/hvitt bilde.
I dag hadde vi en hund inne til bading med brukken tå. Da var det på med plastikkpose, strikk og teip for å prøve å holde poten tør.
I dag hadde vi en hund inne til bading med brukken tå. Da var det på med plastikkpose, strikk og teip for å prøve å holde poten tørr.
Vi har også selvmordkandidater inne. De fleste av dem gjør dette forsøket ved henging. De gjør nemlig alt få å slippe å fønes.
Vi har også selvmordkandidater inne. De fleste kandidatene prøver å henge seg. De gjør nemlig alt få å slippe og fønes.

Da jeg var ferdig med å hjelpe til på Odins bad dro jeg hjem for å hente jentene. Catharina og jeg avtalte at vi skulle gå tur etter middag i dag. Jeg dro opp for å passe sønnen hennes Fillip. Fikk jeg vasket en maskin med klær også.

Heid Line ble med oss på tur.

Dere har helt rett. Antallet Korthårede Collier har økt med en i dag.
Dere har helt rett. Antallet Korthårede Collier har økt med en i dag. Det er klin umulig nesten å ta bilde av de «rolige» hundene. De ser forresten ut som spøkelseshunder.
Fra venstre: Heidi Line, Berit, Catharina og Mango. Iphonen min har ikke det beste kameraet.
Fra venstre: Heidi Line, Berit, Catharina og Mango. Iphonen min har ikke det beste kameraet.
Over bekken skal vi selv om vi klamrer oss til et halmstrå.
Over bekken skulle vi selv om vi måtte klamre oss til et halmstrå.
Jeg tittet stadig ned for å se til Hilde. Da vi hadde gått et stykke ba hun om å få sitte på armen. Det fikk hun selvfølgelig lov til. Har man vondt bein så er det ekstra forpleining.
Jeg tittet stadig ned for å se til Hilde. Da vi hadde gått et stykke ba hun om å få sitte på armen. Det fikk hun selvfølgelig lov til. Har man vondt bein så er det ekstra forpleining.

Da jeg hadde gått et stykke med Hilde på armen spurte Catharina: «Hvor er Berit?» Ja, hvor var Berit? Det søkk litt i midterste regionen på kroppen da. Jeg sa at jeg måtte ha glemte henne i bilen. Jeg travet raskt av gårde mot bilen med jentene i hælene. Det vil si, Mona prøvde å gå mellom mine bein imens Eva stoppet foran mine bein. Eva hadde nå begynt å gjete Mona og det ville ikke Mona være med på. Jeg kjeftet på dem og bannet inni meg over at jeg kunne glemme Berit i bilen. Da jeg kom frem til bilen var buret til Berit tomt. Jeg satte inn Hilde og begynte å gå tilbake den veien jeg kom.

Hvor kunne Berit ha gjort av seg? Lille søte Berit ute alene  i et område hun ikke er kjent. Jeg kjente panikken begynte å stige. Akkurat da jeg skulle til å gaule Berit hørte jeg Heidi Lines stemme. «Hun er her.»

Berit ville tydeligvis ikke ut på jordet. Hun hadde satt seg like ved jordekanten og ventet på oss der. Da de andre hundene kom løpende mot henne snudde hun bare hodet og så opp i været. Akkurat som hun ba. Hun trodde vel at hennes dager var omme da colliene kom dundrende.

Turen fortsatte over på et annet jorde og da ble Berit med. Det hadde begynt å regne og blåse. Skikkelig surt var det. Jeg gikk «elegant» rundt i joggesko som var fylt med vann. De og føttene mine er rene nå. I hvert fall var de våte da vi var på jordene. Vi avsluttet turen og dro hjem.

Da jeg kom hjem var Mona og Berit etter Hilde. Cecar Millan sier at hundene lever i nuet. Hvor f… ble nuet av her i huset? Jeg måtte være skikkelig streng mot Mona og Berit før de ga seg. I skrivende stund ligger de rundt om i stua og gnager på okseørene.

Vi gikk både på halm og gress i dag. Ingen av hunden klødde da vi kom hjem.

Under matrutinen var det veldig vanskelig å holde seg bak dørstokken for alle unntagen Gudny og Hilde. De kjente lukten av våtforet jeg hadde blandet i maten deres og var nesten ikke til å styre. Det var ingen av dem som gikk over dørstokken med alle fire beina, men forbeina syntes de var greit. Det gjorde ikke jeg. Jeg ga meg ikke og da jeg satte ut maten prøvde de seg nok en gang, men jeg føyset dem tilbake. Til slutt måtte jeg stå i innerste gangen da jeg sendte en og en til sine matkopper. For god mat altså. Det de ikke vet er at de får det imorgen også.