Gin ble borte

Gin fikk ligge i senga i natt. Det var tydeligvis noe han likte. Det vanskeligste var å komme seg opp i senga, for han skjønte ikke hvorfor jeg har en kasse liggende ved fotenden. Den er der for at de små skal kunne hoppe opp på den og videre opp i senga av seg selv. Han syntes det var bedre og stå på to ved sengekanten og se stakkarslig ut. Da kunne jeg synes synd på ham og hjelpe ham opp i senga. Jeg falt selvfølgelig for det blikket og hjalp ham.

Gin ber om hjelp.
Gin ber om hjelp.

Da han kom opp i senga la han seg helt inntil kinnet mitt. Jeg la over ham dyna. Der lå han helt stille til det ble for varmt og han endte opp i fotenden. Da jeg våknet var han klar til å stå opp med en gang. For min del kunne vi godt ha drunta til i kveld for så å stå opp da, men Gin var ikke enig i det.

Gin la seg inntil
Gin la seg inntil

Matrutinen gikk over all forventning. Nå visste Gin hvor matkoppen hans sto. Han prøvde seg sammen med Berit og gikk inn i innerste gangen. Jeg føyset begge tilbake til ytterste gangen. Jeg gjorde det samme nå som jeg gjorde igår kveld. Jeg lot Gin gå først, så Mango, Hilde, Gudny, Berit, Mona og Eva til slutt. Eva stakkar vimset rundt i stua, tilbake til kjøkkenet. Da skjønte jeg det. Nok en gang hadde jeg glemt å sette ned matkoppen hennes. Hadde ikke Eva sagt i fra så hadde hun nok sultet ihjel til i dag!

Siden jeg ikke er helt i hundre om dagen ble det kun en skogstur på gjengen. Gin hadde på seg langline for jeg var redd han ville gå tilbake til bilen. Etter hvert skjønte jeg at det ikke ville bli noe problem for han fulgte med oss hele tiden og kom da jeg ropte på ham for å gi godbit.

Gin fulgte oss han
Gin fulgte oss han
Godbitsøk
Godbitsøk

Mango gadd ikke å prøve seg på godbitsøk engang. Hun sto bare og kikket på de andre som var opptatt med å få i seg mest mulig. Tydelig at hun ikke ville nedverdige seg til slikt tull. Det er jo lettere å få dem fra hånda mi.

Mango
Mango

Gin fulgte jentene og meg hele tiden imens vi holdt oss på stien. Jeg tok av ham langlina for dette gikk jo bra. Jeg var veldig glad over at han fulgte oss.

Da jeg ruslet ut i lyngen for å komme meg opp på en liten høyde ville han ikke være med. Jeg tenkte at: «Du kommer sikkert, ingen vil bli etterlatt.» Så feil kan man ta! Jeg så etter ham og så at han sto på stien og kikket etter oss. Så snublet jeg og da jeg kikket opp igjen var han borte. Da sank hjerte helt ned i skoa. Jeg tenkte på de griffene som hadde stukket fra de nye eierne sine og som hadde gått ute i flere dager. Pokker, er det mulig? Jeg løp ned på stien. Panikken slo inn og jeg begynte å løpe frem og tilbake på stien som ei hodeløs høne. Til slutt stoppet jeg opp og begynte og se litt på jentene. De ville i den retningen jeg ikke trodde han hadde løpt, men jeg tenkte at det var lurt å stole på hundene. Jeg så at Eva, Mona, Berit og Gudny «slo». Jeg hadde inget annet valg enn å følge dem. De løp føre med nesa i bakken, så løftet de hodet. Jeg kom hesblesende etter. Nå senket de farta, der sto Gin og luktet på et tre. Han løftet hodet da vi kom og lurte nok på hva i all verden det var for en kommærs vi drev med.

Det er tydelig at han ikke er vant til å passe på hvor menneskene er i forhold til han. Menneskene hadde nok passet på hvor han gikk og ropt på ham om han gikk en annen vei, eller var et stykke unna. (Husk: Dette er noe jeg antar) Dette er grunnen til at jeg er i mot å rope på hundene når jeg er ute og går tur med dem. De skal passe på hvor jeg er og ikke omvendt.

Nå ble langlina satt på. Jeg tok av Berit bjella og satte den på Gin. Så labbet vi videre i den retningen Gin hadde gått. Vi endte opp ved noen hytter. Da snudde vi. Nå ventet jeg bare på en gyllen sjanse til å få gjemt meg. Mango og Hilde kjente lusa på gangen og hver gang jeg prøvde å gjemme meg kom de løpende. Etter første forsøk passet de på meg som en smed. Jeg klarte til slutt å få gjemt meg bak et tre da gjengen løp rundt en sving. Jeg lå bak treet og var helt stille. Jeg turte nesten ikke puste. De første som kom var Mango og Hilde. Begge fant meg med en gang. Så kom Eva trampene både på meg og under meg. Deretter kom Berit, Gudny og Mona. Gin så jeg ikke i det hele tatt, men jeg hørte bjella. Jeg ventet. Nå syntes jeg at bjellelyden ble svakere. Jeg skulle akkurat til å rope da Gin kom trippende på stien. Han kikket på jentene og forsto ikke helt hva alt oppstyret betydde. Da han så meg var han fornøyd og snudde for å fortsette på sin utforsking av stien vi hadde funnet. Jeg ropte: «Godteri», alle jentene kom stormende. Jeg sa navnet til Eva og hun fikk godbit, så sa jeg Mango og stappet i henne en godbit, Slik fortsatte jeg. Jeg overså Gin totalt. Han hadde stoppet, men sto et stykke unna. Han fulgte nøye med på hva jeg gjorde. Da han oppdaget at det var godteri på gang kom han løpende. Da var det ikke trav som gjaldt lengre. Jeg sa navnet hans og han fikk godteri han også.

Vi fortsatte turen vår. Gin med langline og bjelle. Da stien delte seg i to gikk Gin, Mona og Berit til høyre. Jeg gikk til venstre uten å si noe. Jeg hørte bjella så jeg var ikke engstelig denne gangen. Eva, Mango, Gudny, Hilde og jeg hadde vel kommet oss femti meter forbi krysset da Berit og Mona kom løpende. Det gjorde bjellelyden også. Gin løp, han skulle ikke bli igjen nei. Det funket. JIPPIIIIIIIIIiiiiiiiiii

Gin har ikke noe problem med balansen.
Gin hadde ikke noe problem med balansen.
Nå ble langlina brukt
Nå ble langlina brukt
Det føles litt som å ha kommet tilbake i tid.
Det føles litt som å ha kommet tilbake i tid.

Eva fant noe å rulle seg i. Det var ikke menneskemøkk, bare slik at du vet det.

Eva må rulle seg
Eva må rulle seg

Kveldsrutinen var det så, som så med. Gin, Berit og Mango måtte inn i den innerste gangen. Eva måtte over med forbeina. Jeg føyset alle tilbake i ytterste gangen. Alle jentene sto bak dørstokken da jeg satte ut matkoppene. Du kan jo gjette hvor Gin var. Han var i bingen. Jeg føyset ham tilbake til utgangspunktet. Først ba jeg Gudny gå til sin matkopp, så var det Hilde sin tur og deretter Berit, Mona, Eva, Mango og til sist Gin.

Pippetrening ble det også. Jeg satt med armen en times tid inne i buret deres imens jeg holdt en godterikolbe i hånda. Ingen av dem turte å gå ned på hånda mi. Vi får se imorgen om de tør da.

 

En kommentar til «Gin ble borte»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.